Det var ikke viljen det sto på, men det ble svært få platekjøp denne julen. Jeg fikk dog endelig tak i nyutgivelsen av "Hooray for Santa Claus" av Milton Delugg and the Little Eskimos, kjent fra filmklassikeren "Santa Claus Conquers the Martians" fra 1964.
Ellers puttet jeg i platenettet "Nöel" av Joan Baez fra 1966, som jeg selvsagt har på cd fra før. "The Joyful Season" med Jo Stafford fra 1964 havnet også i den delen av platehyllen reservert for juleplater. Stafford er et navn som stadig vekk dukker opp på samleplater, men som er lite kjent utenfor USA. Albumet kom etter hennes storhetstid, men det er meget bra, selv om det er nokså konvensjonelt.
Før kunne vi i Nordpolen musikklubb regne med sporadisk radiospilling (i det sårt savnede programmet Atlantis på NRK P13), og et par avisnotiser i desember. Den tid er åpenbart over. Men vår begrensede og nølende bruk av sosiale medier bærer frukter. Utgivelsene våre blir oppdaget i stadig nye områder, inkludert fjerne stillehavsøyer!
Jeg rakk ikke å sette meg inn i årets utgivelser fra blant andre Joshua Ray Walker, Moddi, Kurt Vile og Ulf Lundell, ei heller juleplater fra mer obskure artister. Men jeg fikk med meg at Hilma Nikolaisen nok en gang var her med en ny julelåt. Denne gangen synger hun på norsk, og det kler henne svært godt. Kan vi håpe på at "Stjernesludd" nå har fått sin arvtager som norske artisters favorittjulelåt? "Hør Hør" heter tilskuddet til Nikolaisens imponerende samling av selvskrevne julesanger.
Så er det 22. desember, og musikken har kanskje ennå ikke gitt deg et snev av julestemning, denne vage følelsen som er så vanskelig å gripe. Hva skal jeg gjøre for å oppnå dette, spør du kanskje? Jo, nå skal du høre.
Jeg starter alltid med å lese et essay av John Waters, "Why I Love Christmas". Det fikk meg lenge til å le høyt, men jeg må innrømme at jeg med årene synes teksten er ganske drøy i sine overdrivelser om julens gjøremål. Det ville vært lett å si at teksten ikke har holdt seg. Jeg sier heller at det er jeg som ikke har holdt meg. Mens jeg fortsetter å lese John Waters.
I år kan du lese om Nordpolen musikklubb i juleheftet Sagenejul. Og de beste juleheftene kan leses om igjen hvert år. Mitt favoritt-julehefte gjennom tidene er juleutgaven av tidsskriftet Ergo fra 1989: Else Færden Bringsværd skriver om juleritualer, Tore Tveit skriver om veien hjem fra studier i Hamburg etter å ha brukt opp pengene på Star Club, og det er julenoveller av Dostojevskij og Aksel Sandemose.
Rune Johansens fotobok "Glade jul" er en moderne klassiker, og i de siste årene har den fått selskap i bokhyllen av "Deilig er jorden" av Helge Skodvin og Frode Grytten. Den inneholder Gryttens korte julenoveller, som blir bedre og bedre utover i boken, og Skodvins foto av velment julepynting fra kjøpesenter, offentlige kontor og private hus.
Truman Capote skrev to julenoveller, og han gjorde det skikkelig begge gangene. "A Christmas Memory" fra 1956 er langsom og vakker, mens "One Christmas" fra 1983 er morsom og hjerteskjærende trist på en og samme tid.
I likhet med John Sebastian foretrekker jeg "an old-time movie". Eller to. "A Holiday Affair" med Janet Leigh og Robert Mitchum er fra 1949. Det er en romantisk komedie, som ikke skygger unna livets harde realiteter i årene etter krigen. Britiske "The Holly and the Ivy" fra 1952 er også en julefilm med både lys og mørke. Og selvsagt sure, gamle tanter som viser seg å ha et hjerte av gull.
Det finnes mange tv-spesialer, men for meg er det bare en som teller: “Pee-wee's Playhouse Christmas Special" fra 1988. I år blir det vemodig å se den, siden Paul Reubens (Pee-Wee Herman) døde i juli. Hjemme hos meg er det ikke jul før The Del Rubio Triplets synger høytiden inn!
I boken "Merry Christmas, Baby - Holiday Music from Bing to Sting" av Dave Marsh og Steve Propes (Little, Brown and Company 1993) står det en liste over 20 artister forfatterne skulle ønske hadde gitt ut en juleplate. Marvin Gaye er på den listen (selv om de legger til at han skal ha laget en veldig sjelden julevideo). Og det er jo rart, for det er i alle fall tre julelåter som sirkulerer med Marvin Gaye. Kan det være at forfatterne ikke helt hadde oversikten, før internett også videre? Eller er dette låter som har dukket opp senere?
De fleste Motown-artistene ga ut juleplater, og i 1972 hadde Marvin Gaye planer om det samme. Dette var året etter "What's Going On", og Gaye var på høyden av karrieren. Angivelig ville han skrive noe som kunne matche Stevie Wonders "Someday At Christmas". Låtskriveren Forest Hairston var i gang med å skrive en antikrigslåt, og Marvin Gaye inkorporerte sin egne ideer i den. Det ble til "I Want To Come Home for Christmas":
Marvin Gaye var en travel mann i 1972, og julealbumprosjektet ble valgt bort. Han skal ha hatt planer om å ta det opp igjen senere, for han ville ikke at låten skulle brukes på samleplaten "A Motown Christmas" samme år. Det ble heller ikke noe av single-utgivelsen som var planlagt. Først i 1990 ble låten offisielt utgitt på en samleplate. Det ble innspilt en b-side til singelen i 1972, og for meg er dette det mest spennende sporet. "Christmas in the City" er instrumental, men svært billedskapende om julen i "the Projects":
I 1992 dukket det opp enda en julesang fra Marvin Gaye, eller vintersang som noen purister nok vil kalle den. "Purple Snowflakes" er opprinnelig fra 1964, men uvisst hvorfor ble den skrevet om og heller utgitt året etter som "Pretty Little Baby". Den havnet på topp 40 i 1965, men i mine ører er "Purple Snowflakes" den klart beste, selv om lydbildet er temmelig likt.
Marvin Gaye var altså juleartisten de færreste fikk høre mens han levde, og Dave Marsh og Steve Propes hadde rett i påstanden sin tilbake i 1993.
Jeg har opplevd at folk blir overrasket over at James Brown ga ut julemusikk. De forbinder ham formodentlig med intens funk som "Get Up (I Feel Like Being) a Sex Machine", og de ser nok ikke for seg at julemusikk kunne komme fra samme mann.
James Brown hadde mange sider, og de verste av dem skal jeg ikke prøve å forsvare eller unnskylde. Men blant mye annet var han en julens mann. Han ga ut hele fire julealbum. Han delte ut kalkuner til trengende hver jul. Helt frem til han døde – 1. juledag 2006. (Familien hans har fortsatt tradisjonen med å dele ut mat til jul).
Hans første juleplate kom i 1966. Det må ha vært et godt år for Brown, for han åpner albumet med å takke. Som Jon Fosse takker han Gud, først og fremst Gud, deretter publikum. Han anvender sin beste predikantrøst og han bruker forkynnerens fakter. Sammen med sine korister ber han om at julen igjen skal bety noe. Nøyaktig hva det innebærer, lar han henge i luften. Men hans nesten skremmende hyl, og lydbildet med strykere som ikke spiller med sordin, gir det hele et vektig inntrykk. Noe stort er i vente. Dette er en perfekt åpning på hans første juleplate.
"James Brown Sings Christmas Songs" er et både flott og relativt konvensjonelt album. Det kunne vært innspilt i en frisinnet gospelkirke, og det er gjenkjennelige trekk ved julen han synger om.
To år etter var James Brown på plass med et nytt julealbum på King Records: "A Soulful Christmas". Denne gangen er det en mer samfunnsbevisst Brown vi møter. Han synger om sosial uro, sykdom, og om folk som er avhengig av sosialhjelp. Og selvsagt nevner han seg selv ved flere anledninger. Mest kjent er åpningssporet "Santa Claus Go Straight to the Ghetto".
I tillegg finner vi på platen spor som "Say it Loud, I’m Black and and I’m Proud" (det hadde vært en hit samme høst). Jeg velger å tro det er en form for humor når han kaller en munter instrumental for "Believers Shall Enjoy (Non Believers Shall Suffer)". Der hans første juleplate er mer soul- og gospelpreget, er denne funky med trommegrooves som er skapt for å samples.
James Brown var på ingen måte noen ideolog, og han har ingen løsninger å komme med. Det nærmeste han kommer et budskap er at vi må styrke fellesskapet, som han synger i den nydelige "Let's Unite the Whole World at Christmas":
To år etter har James Brown enda et julealbum på markedet. "Hey America" fra 1970 er et slags uklart budskapsalbum. James Brown klarer nok en gang å få det til å virke som han har mye på hjertet, men hører man etter, er det lite å hente. Det er mulig at det er en farlig egenskap, men han er svært overbevisende der han henvender seg til nasjonen og sier noe om fredssymboler, at det er på tide å møtes, være sammen i det nye året, alle hudfarger, la oss feire med vin, slik Gud vil. Før han slenger ut både et "Danke schön" og et "Hava Nagila". Innflytelsesrike Nat Jones står som låtskriver, men det er grunn til å tro at James Brown improviserer teksten, den fremstår ikke som den er tenkt ut og skrevet ned.
På sporet "My Rapp" er han direkte uhyggelig, der han snakker til en kvinne som har forlatt ham. Han prøver å fremstå som tilgivende, men han virker truende når man kjenner historiene om hans voldelige forhold. Det høres ut som han sitter i mørket og prater med seg selv, med balltreet innen rekkevidde.
"Hey America" er det tredje og siste julealbumet av James Brown på King Records. Jeg trodde egentlig det sluttet der, men i 1999 ga han ut "The Merry Christmas Album". Hvor mange kan skryte av ha laget fire julealbum? Dette er hans nest siste album, og det er på ingen måte essensielt. Vi hører en gammel, kraftløs mann i et moderne, sjelløst studio. Platen inneholder pinlige låter som "Funky Christmas Millennium", men han glimter til på minimalistiske "Don’t Forget The Poor at Christmas". Det virker som det sosiale ansvaret vekker James Brown til en siste kraftanstrengelse.
I ti år har nederlandske Snowflakes Christmas Singles Club gledet verden med sine årlige julesingler, som oftest tre i tallet. Til sammen er det blitt 31 singler. På a-siden har de utvalgte artistene fremført en egenskrevet julelåt, på den andre siden har de spilt en coverlåt med samme tema. I år ble denne juletradisjonen brutt. Den er dypt savnet, og forhåpentlig tas den opp igjen neste år.
I mellomtiden er det på tide å gjøre opp status. Her følger en topp fem, helst burde det vært en topp ti. Bare noen heavy metal-utgivelser har vært utenfor mine smakspreferanser. Noen av disse singlene er fortsatt å få kjøpt, men de fleste er utsolgt.
1. Green Seagull: God Rest Ye Merry Gentlemen A-siden "First Snow of Winter" er vakker, men her velger jeg Green Seagulls energiske versjon av "God Rest Ye Merry Gentlemen" fra 2018. En gang spilte jeg den som jule-dj hos Big Dipper, og da kom flere bort og spurte om artisten, og om platen var til salgs i butikken.
2. The Limiñanas med Pascal Comelade: Silent Night
Denne singelen kom ut i 2017, og er et samarbeid mellom den franske duoen og landsmannen Pascal Comelade, som har en forkjærlighet for lekeinstrumenter. A-siden er også glimrende, men det er b-siden, en versjon av "Silent Night", som er favoritten. Komposisjonen er over 200 år gammel, og The Limiñanas og Pascal Comelade viser at det fortsatt kan gjøres noe nytt med den:
3. The Garlands: Christmas Song
Svenske The Garlands ga ut den uimotståelige "Christmas Song" i den første runden av singler fra Snowflakes i 2013. B-siden er en flott versjon av "I Don’t Intend To Spend Christmas Without You", som låtskriver Margo Guryan også var meget fornøyd med.
4. Superbravo: La Nuit Franske band er gjengangere i denne plateserien, og de skuffer sjelden. "La Nuit" er en uforlignelig skildring av julekvelden fra 2019.
5. The Shacks: Gotta Be Christmas
Omikron-julen 2021 ble en del bedre av The Shacks og deres egen komposisjon "Gotta Be Christmas". New York-duoen får i et stykke drømmepop en plutselig epifani idet alle tegn rundt dem peker på at det er blitt jul:
Nordpolen musikklubbs utvalgte artist i år er amerikanske Margo Guryan (1937-2021).
På A-siden finner vi «I Don’t Intend to Spend Christmas Without You», i Guryans forseggjorte demoversjon. B-siden heter «Sunday Morning» og ble først utgitt på albumet «Take A Picture» i 1968. Begge sporene er skrevet av Guryan, som primært var låtskriver fremfor utøvende artist.
«I Don't Intend to Spend Christmas Without You» har blitt spilt inn av flere artister. Den mest berømte versjonen er av franske Claudine Longet (i Norge mest kjent for sin rolle i Peter Sellers-klassikeren «Høyt skum i Hollywood»). Hennes versjon nådde en 30. plass på den amerikanske julehitlisten i 1967. Saint Etienne har også gjort sin versjon av denne låten.
«Sunday Morning» ble først spilt inn av gruppen Spanky and Our Gang. Det finnes en del skildringer av søndagsmorgener i popmusikken, men neppe noen mer innbydende enn Guryans sang om den syvende dagen i uken. Den er åpningssporet på «Take a Picture».
Guryan er i kategorien med kunstnere som blir oppdaget sent. Det nærmest perfekte albumet «Take A Picture» var det eneste hun ga ut. Likevel vil det være galt å si at hun ble ignorert av samtiden, for publikum fikk knapt en sjanse til å oppdage henne. Det ble gitt promoeksemplarer av «Take A Picture» til radiostasjoner, og så mye lenger ut i distribusjonsleddet kom den ikke. Først på 90-tallet fikk albumet oppmerksomheten det fortjente, der japanerne selvsagt var først ute. Denne 29 minutters herligheten av et album består av popmusikk med elementer av jazz, folk og Bach, og det avsluttes med en psykedelisk freak-out. Margo Guryan sang med en hviskende vokalstil, som man kjenner igjen fra senere artister som for eksempel Isobel Campbell og Sarah Martin fra Belle and Sebastian.
Margo Guryan ble født inn i en musikalsk familie i New York i 1937, og hun begynte å spille piano i meget ung alder. Hun studerte senere komposisjon og piano ved Boston University.
Mens hun fortsatt var i tenårene, ble jazzselskapet Storyville Records interessert i låtene hennes (familieadvokaten sa nei da han så kontrakten), og Atlantic Records gjorde innspillinger med henne som sanger. Men hun hadde lite erfaring med studioarbeid og slet med å finne rett toneleie. Innspillingene ble ikke fullført, men hun fikk solgt sin første sang, «Moon Ride», til Chris Connor i 1958.
På 1960-tallet var hun gift med jazztrombonisten Bob Brookmeyer, og popmusikk var ikke noe som ble spilt i hjemmet deres. Derfor var hun uvitende om hvilke spennende retninger popen hadde tatt utover tiåret. Først etter skilsmissen ble hun introdusert for «Pet Sounds». Den påvirket hennes egen låtskriving og etter gjentatt lytting til «God Only Knows» skrev hun «Think Of Rain», en låt som viste en ny retning i hennes låtskriving.
Guryan laget fortsatt egne demoer av sanger hun skrev, og hun ble oppfordret til å gjøre et nytt forsøk på en plateinnspilling. Bell Records (som ble til Arista) fikk henne i studio. Den fotogene Guryan kunne se ut som hun passet perfekt i 1960-tallets popbransje, men hun likte ikke å opptre foran publikum, og albumet ble ikke satset på av selskapet. Guryan var heller ikke interessert i å omgi seg med managere, pr-folk og advokater i en stadig mer kompleks platebransje. Hun ville bestemme ting selv. Ingen spurte henne om hun ville spille inn et oppfølgeralbum.
Guryan fortsatte å skrive og hun jobbet som pianolærer, mens platekarrieren ble et fjernt minne. Mot slutten av 1990-tallet ble hun forundret da royalty-sjekker kom fra Japan, der albumet ble spilt på radio. Noen hadde utgitt «Take a Picture» i bootlegversjon. Guryan var bare glad til at den endelig fantes på cd, men de neste årene kom platen i stadig nye utgivelser i legal form i flere land. Hun fikk heldigvis oppleve anerkjennelse i god tid før hun døde i 2021. «Take a Picture» er et album de innvidde holder høyt.
Selv sa hun i 2002: «Folk sier jeg er blitt gjenoppdaget. Det er ikke sant – jeg er blitt oppdaget.»
Ble Bing Crosby noen gang lei statusen som julens store artist? Til tross for friske låter som blant annet "Don't Fence me in", "Deep in the Heart of Texas" og "Ac-Cent-Tchu-Ate the Positive" på repertoaret, er det julesangene han primært huskes for.
Det er ingenting som tyder på at Bing var plaget av at julemusikken ble hans skjebne. Han var stadig innom julesanger gjennom karrieren, fra 1930-tallet og helt til sin død i 1977.
Det er flere interessante ting ved Bing Crosby og julemusikken. Han hadde en forbløffende rekke med kjente julesanger han enten sang den første versjonen av, eller hadde den mest kjente versjonen av. Han prøvde seg også på nye ting innen genren hele veien. Crosby hvilte ikke på sine laurbær, han var alltid klar for noe nytt på julefronten, til tross for alt han hadde oppnådd.
Her er et lite forsøk på å få en viss oversikt over Bing Crosbys juleplateproduksjon.
Allerede i 1927 ga han ut sine første singleplater, men det var først i 1935 noen fikk ideen om å gi ut en julesang. "Silent Night" var et naturlig valg, for de mest kjente av de moderne julesangene var ennå ikke skrevet på dette tidspunktet. Bings flotte versjon av den østerrikske julesangen solgte til gull.
Likevel var det ingen som tenkte at det var kommersielt interessant med en ny julesingle året etter, den kom først med selveste "White Christmas" i 1942.
Fra 1943 var hans tid som regelmessig julecrooner i gang, da kom "I’ll Be Home For Christmas", og dessuten "Jingle Bells" sammen med The Andrews Sisters. Bing Crosby og The Andrews Sisters var alltid en god match:
"A Marshallow World", som mange vil forbinde med Phil Spectors juleplate fra 1963, var Bing Crosby den første som fikk en hit med. Det samme gjelder "The Bells of St. Mary's" som egentlig ikke er en julesang, men den ble knyttet til høytiden etter å ha vært med i en julescene i filmen med samme navn fra 1945. Senere skulle den bli en definitiv julesang i versjonen til Bob B. Soxx & the Blue Jeans på den nevnte Phil Spectors julealbum.
I 1950 virker det som Bing har vedkjent seg at det er julen som er hans årstid. Han setter sitt preg på høytiden med sønnene Gary, Lindsay og tvillingene Phillip og Dennis på platen "A Crosby Christmas". Dette høres ut som definisjonen på hyggelig familiestemning. Men når vi vet hvordan det skulle gå med Crosbys barn, der to begikk selvmord, og alle av dem slet med alkoholproblemer, er det straks noe mørkere som ligger under her. Ifølge sønnen Gary var Bing Crosby en far som trodde på streng disiplin, og da blir platen mer ubehagelig å lytte til. Man får idyll og et truende mørke på en og samme plate.
I 1956 slo han til med albumet "Christmas Sing with Bing Around the World", som først ble fremført på et radioshow sponset av et forsikringsselskap. Dette er en reise rundt "i den frie verden". Fra studio i Hollywood synger og taler Bing. Ikke bare var han en fantastisk sanger, talerøsten hans er også meget klangfull. En rekke "reportere" er innom og introduserer musikkinnslag fra ulike byer rundt om i verden, men om de er virkelige eller fiktive personer, aner jeg ikke. Det er et meget stemningsfullt album, til tross for noe enerverende og gjentagende korsang mellom innslagene.
Singelen "How Lovely Is Christmas" fra1957 er siste gang han er på singlelistene i sin levetid med en ny juleinnspilling:
Dette er også åpningslåten på et album myntet på barn, der resten av platen består av at Bing leser og synger historier om amerikanske helter som Johnny Appleseed og Daniel Boone. "A Christmas Story – An Axe, An Apple and a Buckskin Jacket" heter albumet.
Samme år ga han også ut albumet "The Bible Story of Christmas" (1957), der han gjenforteller Lukas-evangeliet.
På sekstitallet ga Bing Crosby ut to julealbum, så vidt jeg har oversikt over. På albumet som kom i 1964 gjør han en versjon av fenomenale "The Secret of Christmas" sammen med Fred Waring and The Pennsylvanians. Sangen ble opprinnelig skrevet til Bing Crosby i 1959:
Singelen "A White World of Winter kom i 1965, og den nevner ikke julen som sådan:
1971 var Bing Crosby 68 år, og han ga ut sitt siste julealbum, med stort sett nyskrevet materiale. Tittelkuttet "A Time To Be Jolly" ble tatt vel imot i easy listening-miljøer.
"Seasons" ble Bings siste album. Det var ferdig innspilt da han døde, men kom ut året etter. Dette er sanger som skildrer ulike årstider, og "Sleigh Ride" er blant vintersangene. Den er i et storbandjazzarrangement, med et mildt islett av funk eller disco. Han var altså ikke helt fremmed for litt musikalsk innovasjon mot slutten av livet. Generasjonskløften er likevel tydelig med tanke på de mer punkete tingene som også kom ut i 1977. Bing ser i tillegg ut som en amerikansk cruiseturist på coveret.
Albumet ble spilt inn samtidig som han var i London for å spille inn TV-showet Bing Crosby's Merrie Olde Christmas. Det ble vist samme jul, og inneholder blant annet den berømte innspillingen med David Bowie: "Peace on Earth/Little Drummer Boy" (som ble en hit da den ble gitt ut på singel i 1982).
13. oktober 1977 døde Bing Crosby i Spania, etter en runde golf, i visshet om at han hadde en uforlignelig rekke med strålende plateutgivelser bak seg, både innen julemusikken og i slagermusikken for øvrig (Jeg har ikke engang nevnt at han også hadde den første versjonen av "Silver Bells").
Visste du forresten at broren Bob også var en crooner? Her synger han "Let it Snow, Let it Snow, Let it Snow":
